Gamle tekster ønsker å fortelle til oss.

Opp gjennom historien har Bibelen blitt brukt til mye rart. Den har løftet folk opp, gitt dem tro på seg selv og håp og mot til å leve. Men den har også blitt brukt til å slå folk i hodet, til korstog, hekseprosesser og til tvang. Kanskje har dette ødelagt manges forhold til Bibelen. Kanskje er det lett at vi bærer det med oss når vi leser teksten. Men dette var ikke hensikten da Bibelen ble skrevet.

Lukas, legen som rundt år 80 e.Kr skriver om Jesus og de første kristne, begynner sin fortelling sånn: ”Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.”

Mennesker som levde for 2000 år siden, ønsker å si noe til meg når jeg leser tekstene i dag. Noen som levde vanlige liv som oss, møtte en mann og et budskap. De opplevde at livet ble forandret og at de kunne tro på noe som sprengte livets begrensninger. Enkelte ble så truffet av det at de måtte reise ut for å fortelle. ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt”, sa disiplene Peter og Johannes da de skulle fengsles fordi de fortalte om Jesus.

Når jeg åpner Bibelen og leser en tekst, er det dette vitnesbyrdet som kommer til meg. Et menneske vil fortelle meg noe. Jeg forstår ikke alt av det, og mye er ganske utrolig. Men kanskje er det sant! Dette fascinerer meg.